Om folks forhold til musikk

I helga var eg og 3-4 kompisar invitert til eit lite musikk-konsept. Planen var demokratisk og fin. Alle dei involverte skulle treffast på platekompaniet og kjøpe to skiver kvar. Etter innkjøpet skulle vi tusle mot vorspielet der absolutt alle platene ville bli spelt av i stein-saks-papir-kronologi. Årsaken til dette konseptet var at ingen bøller skulle få lov til å dominere kvelden gjennom å legge beslag på cdspelaren. Alle skulle få høre den musikken dei ville. Harmonisk, eller? Natta før vorspielet tok til hadde eg eit fælt mareritt. Eg såg for meg ein kakafoni av svensk symfoni-prog, nederlandsk synth-prog og afrikansk worldmusic-prog. Prog, prog og atter prog, eit verdsleg helvete. Var det det som venta meg? Eg slo meg hardt på truten og bestemte meg likevel for å møte opp og respektere alle musikkvalg som blei tatt. Det var tross alt litt av poenget.

Å samle ein bråte menn i alderen 25+ med over gjennomsnittleg musikkinteresse til festlege lag, vil såklart vere ei utfordring. Særleg når det festlege inkluderer plenty med beruselsesdrikk. Det har seg vel slik at alle sosiale klikkar består av dominante brutusar og dominerte stakkarer. Ikkje nødvendigvis dominante som i s&m-forstand, men dominante som i "usedvanleg flink til å prakke si vilje på andre" og dominerte som i "usedvanleg flink til å føye seg etter den dominante". Særleg visar dette seg når spørsmålet om auditiv forlystelse kjem på dagsorden. Sjølv er eg kanskje ein primitiv stakkar med dominante trekk; altså ikkje den som er mest aktiv på å høre min type musikk, men heller ikkje tom for latterlegjerande utsagn når verkeleg møkk rallar i rommet. Men dette varierar som sagt.

Setting: Det er ei ganske rolig forsamling, første pils går ned kanalen, salte chipsflak slenger seg på. Enkelte trommer bittelitt på knær, andre skumleser albumcover:

Første skive svinger:

- (icebreaker med kryptisk melding) voldsomme 80`s beats dette her..
- (lukkelig platekjøper) Ja......Ganske kult dette her.....Det er mi første cefååån-plate
- (arrogant musikkpoliti) apapap!!, navnet er ikkje zefååån, men ceevåån, ceeevåån!!
- (litt skamfull platekjøper)ahh, javel

Første eksempel viste oss den klassiske karakteren musikkpolitiet;
denne elsker å korrigere andre sine feilaktige faktaopplysninger, musikkpolitiet har ein arrogant framtoning og får tilfredstillt sitt ego gjennom å "arrestere" andre.

Andre skive ruller:

- (glory hunter på jakt etter heder) Han var med i Slowdive denne karen.......og Mojave 3....Hørt om desse?
- (interessert kompis) Nei......Men var veldig rolig og behageleg , få coveret takk...
- (glory hunter som smiler) Klart det buddy!!
- (Utålmodig fyr som venter på å høre si skive) Texas Hold-Em anyone, få gryna på bordet..
- (glory hunter redd for at musikken drukner i gambling) Skru musikken eit par hakk opp.

Andre eksempel viste oss dei klassiske karakterane glory hunter og den utålmodige; førstnevnte hater at musikken han sjølv liker blir kommersiell, men vil alltid prøve å få mest mulig folk til å like den. Han er ein siklande sleiping som på irriterande vis festar blikket på andre under musikken for å lokke ut ein positiv reaksjon (desse folka ser på han sjølvsagt med sidesynet). Den utålmodige karakteren blir ikkje knekt av dette trikset og avfeier musikken gjennom å foreslå nye aktivitetar som endrar fokuset i forsamlinga. Glory hunteren og den utålmodige har potensiale til å krangle høglydt om øl-konsumet blir for stort.

Tredje skive danser:

- (leksikonet tidlegare kjent som den utålmodige og musikkpolitiet) Denne skiva er eit landemerke i postpunk/new Wave-historia, uten dette albumet hadde band som
.......aldri oppstått... Den kom ut i 1980, blei godt motatt i Sveits, Belgia, Usa, bla bla bla.........
- (Kollektivet som tar alt for god fisk, men mister interessa undervegs) hhmm, jo, du verden.
- (icebreaker som føler seg forplikta til å kommentere) fin dansemusikk er det
- (leksikonet som føler seg støtt av kommentaren) dansemusikk du, det er ikkje dansemusikk alt som er postpunk!!

Tredje eksempel introduserer karakteren leksikonet; denne ser på seg sjølv som eit oppslagsverk, men forstår at han godt kan slenge ut feilaktige opplysninger for å briljere ovanfor dei andre. Desse andre vil sjelden klare å sjelne fakta frå fiksjon. Leksikonet er ein autoritet med frie tøyler som faktisk les gjennom coverbladet til cdar han kjøper. Stor vinylsamling har han også. Kollektivet er ein passiv gjeng som sjelden sett spørsmålsteikn med autoriteten.

Fjerde skive triller:

- (den brautande adrenalinjunkien) vis oss floppen, treng ein flush så inderlig, skru ned musikken, dette var kjiipt, treng litt power.
- (den høflige) hm, albumet er kun på rundt 30minutt, kanskje vi kunne hørt litt etter?
- (den brautande adrenalinjunkien ignorerar den høflige) FLUUUSH!!! IN ya face!!
- (den høflige skrur ned musikken og snakker med ein annan høfleg) Konseptet er i ferd med å gå av hengslane

Fjerde eksempel er ein trist historie. Her møter vi den høflege karakteren som må føye seg etter ein brautande adrenalinjunkie som fullstendig overkjøyrer musikken med pokerpreik, buldrandre framtoning og spydige kommentarar. Den høflige karakteren tek dette med fatning, men er litt skuffa over manglande respekt for sin eigen musikk.

Femte skive hopper:
- (misjonæren) Zappa er kongen, han er så fantastisk. Hør på dette, hør på dette..........
- (anti-misjonæren) kan du slutte å kommentere kvar einaste gitarsolo?
- (misjonæren) Zappa er kongen, det er ingen andre guder enn Zappa....dum di dam, squeeech
- (anti-misjonæren som misliker Zappa, men som mest av alt misliker misjonering av musikk) avskyelig flinkismusikk dette her. Må vi høre gjennom alle spor på albumet? Få på litt pop
- (misjonæren prøver å endre reglane) Vi må høre cd nummer to også, det er dobbelplate dette, vi må høre alt av Zappa, Zappa er GUD
- (kollektivet) STOPP!!

Femte eksempel introduserar misjonæren og anti-misjonæren; eit tospann som aldri bør delta i slike konsept. Misjonæren forsøker å banke inn musikken i skallen til kollektivet gjennom å synge falskt med, tromme på bordet med hendene, brøle ut at dette er verdens beste musikk, knipse, smatte og hoje. Misjonæren forstår ikkje at ingen får med seg musikken p.g.a alle desse forstyrelsane, eller at folk som anti-misjonæren hater at folk skal fortelje han undervegs kva som er så bra med nettopp denne musikken. Anti-misjonæren vil aldri i livet godta at folk bestemmer kva han skal like. Man bør etter beste evne unngå å invitere misjonæren og anti-misjonæren til slike musikk-konsept.

Sjette skive lyder:

- (den antennelause) Dette er drittmusikk! Få det av.
- (kollektivet) C'est la fucking Vie, reglar er reglar. Alle skal få høre sin musikk.
- (den antennelause nekter å gi seg) Forstår ikkje alle at dette er elendig musikk?
- (det irriterte kollektivet) kom deg bort frå anlegget din snobb,det rabler for deg

Sjette eksempel introduserer karakteren den antennelause og han manglar som navnet tilseier sosial antenne. Han har stor glede av å hetse musikken til både kjente og ukjente og bringer med det ein klam kjensle av ubehag til lokalet. Han har eit verdenssyn med seg sjølv i sentrum og i likheit med misjonæren og musikkpolitiet klassifiserar han gjerne musikk kun i termar som "god" og "dårlig". God er sjølvsagt kun den musikken han likar.

For å hindre juling av marven setter vi stopp der. Ein mengde karakterar har no blitt presentert og katalogisert og sjølv om nokon kanskje vil etterlyse den ironiske bølla som laster ned skrekkeleg dance-musikk blanda med rumensk polka og later som det er behageleg å høre på, er han utelatt fordi han meldte seg fråværande denne kvelden.

Den fullstendige playlista for dette vorspielet var følgande:

Warren Zevon - Bad Luck Streak in Dancing School
Neil Halstead - Sleeping On Roads
Talking Heads - Remain in Light
Randy Newman - 12 Songs
Frank Zappa - Joe`s Garage
Tool - Lateralus
Bob Dylan - Infidels
Loudon Wainwright III - Career Moves (live)
Devendra Banhart - Cripple Crow
Emmylou Harris - Red Dirt Girl
Danko Jones - We Sweat Blood