Bloggeskryt og Master

Sjølv om eg på ingen måte forsvarar småfrekke tjeier som dyrkar ein form for estetikk-ekstremisme, må det innrømmast at halvslapp bloggdesign (i enkelte få tilfeller), kan medføre minska interesse for det skrevne ord. Det betyr ikkje at eg utelukkande jafser i meg bloggar som står fram som html-kompliserte, kunstnariske og eksperimentelle. Form er aldri meir enn ein bonus, underlagt det medfølgande innhaldet. I jakten på bloggar av betydning, kan nok eit innbydande design fange mi umiddelbare interesse, men varme kjærleiksforhald (ein viss overdreven patos her) blomstrar ikkje på kosmetikk åleine; ergo blir innhaldet det avgjerande for eventuelle framtidige besøk. Sjå for eksempel på bloggen til Florøs store sønn. Designet får meg ikkje til å slynge mot bakken i messias-verdig beundring, men den behagelege språkdrakta, den utsøkte humoren, og den store spennvidda i tema gjer eit besøk hos hjortebloggen til ein stor lesaropplevelse. Terningkast 6.

(PS!, min blogg er heller ikkje ein estetisk nytelse, men det ser vel alle)

Ellers kan det nevnast at temaet for masteroppgåva har komt sånn nokonlunde på plass, og den forløpige overambisiøse tittelen er følgande: Konstruksjon av kjønn i norsk musikkjournalistikk". Enkelt sagt har eg valgt å ta for meg musikkstoffet i eit utvalg papir og nettaviser (intervju, konsertar, anmeldelsar, det generelle stoffet), og undersøke måten mannlege og kvinnelege artistar blir presentert og vurdert i blekkene. Kva betydning har til dømes artisten sitt kjønn for den journalistiske vinklinga i reportasjene og konsertomtalene? Reproduserar journalistikken dei maskuline rockemytene, eller vurderast artistar uavhengig av si kjønnsmessige tilhørigheit? Blir kvinnelege musikkprestasjonar trivialisert i media, og kvifor dette behovet for å omtale Sahara Hotnights eller Ephemera som "jenteband"? Begrepet assosierast kanskje med ein simpel form for øvinglokalerock? Desse og liknande spørsmål skal bli ein fryd å finne svaret på i løpet av det kommande året.

Kanskje har du ein god historie eller observasjon som du dør etter å fortelje til marve? Kanskje leste du i Dagbladet at Ephemera fortsatt var søte og nusselege? I og med den solide invasjonen av bibliotekarar på bloggen (eg blei visstnok plassert på ei mailingliste for bibliotekarar etter siste post), reknar eg vel og med at kommentarboksa under her snart bulmar over av herlege litteraturtips. Nåja.