Når google sviktar kan ei vennleg bibliotekshånd redde dagen

Det er eit stakkarsleg syn å iakta marve søke rundt på www.internett etter korrekt informasjon. Krøkete framfor dataen, med håret lett daskande i synsfeltet, googlar han seg fram til obskure kinesiske sider i søk etter mandolin-tuning, oksefest og Ernest Hemmingway, eller teoriar om krisevitsar og mediekritikk. Denne posten handlar på ein måte om min internettkvardag.

Som tidlegare nevnt er pappa ingen kløpper med tastaturet. Den sjødeslause sonen er heller ikkje prakteksemplaret av ein web-arkeolog. Enkelte vidsynte bibliotekarar har, i kommentarar med ei viss humoristisk undertone, kritisert meg for å ha ei romantisk tiltru til at søkeverktøyet Google skal hjelpe meg gjennom alle fargerike faser av livet. Ein standard kommentar er då gjerne: "Jaså, finn du ingen info om temaet ditt i google, nei då eksisterar det altså ikkje". Bibliotekhumor og ironi heng uløyseleg saman. Men frå det seriøse til det useriøse; eg innrømmer glatt at mine søkeegenskapar på nettet (søkeegenskapar er ikkje eit "ord" i følge Google, men vi let det stå) er svært så begrensa. La oss ta ei opplagt overdriving til å begynne med. Skal eg til dømes finne igjen ein tidlegare besøkt webside om kyllingen som lystrar dine kommandoer, søker eg kanskje på ord som "chicken"+"type in"+"funny", skummar gjennom overskriftene, oppdagar at linken til kyllingen ikkje står på første google-side og gir opp kyllingsøket. "Jaja, den har nok blitt fjerna, denne artige kyllingen". (Hm, søkeorda tok meg faktisk til ein liknande versjon, der kyllingen har blitt skifta ut med George Bush , denne lydige presidenten som lystrar dine kommandoer).

Det var altså eit dårleg eksempel på korleis eg oppførar meg på internett. Mycket spissformulerad. I meir seriøse stunder kan det hende at eg faktisk er på jakt etter nyttig informasjon. Det kan vere i fagsamanheng, det kan vere i bloggsamanheng, eller i andre meir samanhengande samanhengar. For eksempel vil eg og andre forstå opprinninga til uttrykket "Sorry, Mac". Korleis går så marve fram for å finne den nødvendige informasjonen? Tja, eit googlesøk kan vel ikkje skade. Etter å ha konkludert med at uttrykket er teken i bruk på over 1000 norske og 12 000 utanlandske nettsider er det på tide å innsnevre søkebegrepet. Ord som "origin", "first used", "opprinnelse" klistrast på. Bortsett frå å ende opp på fin side om country, bluegrass & old timey, må til slutt søket karakteriserast som mislukka. Det var den timen av livet. Ein eksplorativ haldning i websøking kan så klart vere ein fin ting, men når ein gjørmar seg fast milevis unna det opprinnelege temaet kan ein ende opp som ein forslått høne. Nokon som veit kvar uttrykket stammar frå forresten?

Liknande eksempel finn vi ellers i min webkvardag. Er eg på jakt etter bøker i Bibsys eller på folkebiblioteket gir eg gjerne opp etter å ha undersøkt litteraturen som har mine nøyaktige emneord i kartoteket. Søker eg etter eldre avisartiklar i Atekst, ender eg som regel opp med å bli nedslått, både av den massive informasjonsmengda eller den mangelfulle artikkelsamlinga.

Redninga på slike stusselege internettkvaler er så klart bibliotekarstanden; denne entusiastiske yrkesgruppa som har spesialisert seg på å hoste opp meir eller mindre smal og obskur litteratur, og som gledeleg brukar ein time av sitt liv på å tilfredstille våre litterære behov. Det er i det heile tatt fantastisk at det finnast personar som kan le litt av oss som åpenbart er låst i ein romantisk googleavhengigheit. "Jaså gutten min, du er på jakt etter bøker om feminisme i ungarsk barne-tv? Vi får ta eit googlesøk då humrar dei ironisk, medan dei leikande lett plystrar seg fram til avhandlingar om temaet.

Ellers er det kjempesnadder å bli linka til